Uka før påske...

...gikk veldig fort. Skrekken er at tiden fram til sommeren skal gå like fort. Jeg merker at jeg ikke er klar for å sende 2.klassingene mine til eksamen ennå. Jeg holdt til og med en moralpreken for dem om å ta det med ro i russetiden. "Russetiden blir bare nedtur uansett", sa jeg, "sånn er det med alle dager man har store forventninger til. Det blir en stor nyttårsaftenskuffelse", sa jeg, "Ingen har vel noengang fått oppfylt forventingene til nyttårsaften!" Jeg rakk akkurat å bli bekymret for om jeg var blitt gammel og kjedelig (noen det nok er overhengende fare for) og at jeg hadde tatt glansen av russetiden, før de reiste seg å skålte (i vann) for femte gang den timen sånn at de kunne få sin første russeknute.
Resten av uke har gått med til sprengretting av noveller og eventyr, til å lage gode repetisjonsopplegg for 2.klasse og å ta igjen timer fra forrige ukes fravær med de minoritetsspråklige. Jeg synes ikke jeg har hatt noen spesielt vellykede eller mislykkede opplegg, men jeg tror derimot dette har vært en museskrittuke - på vei mot nye høyder etter påsken.

Samling på FPPU.

Uke 11 fylles i all hovedsak av samling på FPPU. Jeg føler meg personlig litt på hæla i forhold til studier, men følelsen er verken avskrekkende eller panikkskapende - føreløpig. I sedvanlig stil, forteller jeg meg selv at dette går bra og kaster meg etter alle bein som kommer i min retning, suger til meg alt jeg kan lære og laster ombord motivasjonsballast til egenstudier.
Jeg gleder meg til å sette i gang med stasjonsundervisning etter påske.

Hang man!

Utrolig nok har denne ukens største suksess uten tvil vært Hang Man på tavla med en gjeng fredagsslitne deltakere på norskkurs. Jeg har aldri vært noe stort fan av denne leken, men for folk som skal lære seg språket, er den kjempefin. Vi hadde tidligere på dagen vært på kjøkkenet og laget mat, lært mange navn på redskaper, sett noen supre woktriks (som jeg ikke tør tenke på å gjenta på mitt eget kjøkken) og spist godt. utfordring nummer to var å lære seg å sende elektronisk meldekort. Å bruke pc, lese NAV-norsk (en egen sjanger...) og klare å følge instruksjoner for å lage brukernavn og passord, er vanskelig når man er ustø i både pc-bruk og språk.
Derfor ble det viktig å gjøre noe postivt den siste timen. Jeg delte klassen i to lag som fikk poeng for hver bokstav de gjettet rett og to poeng når de klarte hele ordet. Det ble mye lek og latter samtidig som deltakerne måtte huske begreper fra ukas tema (som er mat). De måtte dessuten stave ordet riktig, fikk se det på tavla i sakte film og måtte øve på uttale av de norske bokstavene.
Dette kommer jeg til å gjenta og sannsynligvis legge inn som fast opplegg hver fredag i siste time. Jeg ser også for meg at den kan brukes til å leke inn andre begreper (øve ordklasser?) med umotiverte yrkesfagelever. Dessuten kan vanskelighetsgraden på stavingen og mestringen være et mål for hvor langt vi har kommet i løpet av kurset.

Vinterferieslutt.

Starten på ny arbeidsuke gikk ikke akkurat knirkefritt, da jeg presterte å stille klokka en time for sent!  Det har nok vært for mye kos i kulda den siste uka. Men vi reddet dagen i land allikevel. Noen ganger må man være litt ekstra fleksibel i jobben. I dag traff referansene mine bedre og vi har brukt dagen til å undersøke rimfølge og bruk av virkemidler i tekster av Tre små kinesere, Dum Dum Boys og Kolbein Falkeid (eller Vamp). Neste post på programmet er å prøve oss på rimfølge selv i konfirmasjonssanger.

For min egen del står spørsmål til kunnskapsprøven for tur, og ikke minst ny jobb på et ressurssenter. Der blir det Praktisk Norsk for innvandrere som står for tur. Jeg tror det kan bli spennende selv om jeg verken kommer innom Ibsen eller Falkeid med det første der. Det blir en helt andre utfordringer og en mulighet til å se både norskfaget, skolesystemet og nordmenn fra et annet perspektiv.

En, to tre, på det fjerde skal det skje...

Mitt første innlegg på bloggen om det å være og lære å være norsklærer blir preget av barndom og nostalgi. Det er nemlig ikke lenger slik at vi nødvendigvis kan André Bjerkes Morovers på langs og på tvers, eller at vi eller hverandre for å være med i leken eller ei.

For å ta brodden av det store, vanskelige ordet lyrikk, gikk jeg veien om et medium 16-åringer i dag behersker godt, nemlig internett og nettaviser. Jeg satte klassen i gang med å leke seg på Dagbladet.nos diktbase. Her skulle det være rikelig tilgang på både forfatterportretter, lyrikk og gode oppgaver. Jeg hadde valgt ut en oppgave som endte opp med å ta oss tilbake til barndommens lyrikk og dermed burde være rik på referanser til kjente og kjære temaer, rim og rytmer. Slik hadde jeg tenkt vi skulle samles om noe felles som kunne vekke interessen for annen utvalgt lyrikk.

Opplegget kom desverre til kort da jeg, forvirret og skuffet, oppdaget at det kun var meg selv og assistenten som hadde oversikt over ellinger, Inger Hagerup og Ibsens ripsbusker. - Ikke en gang Alf Prøysens sparegris fikk øynene til å glitre av nostalgi, slik jeg hadde håpet.

Forklaringen kan kanskje være at jeg er noen år eldre enn elevene mine og at det å vokse opp på åttitallet med to tv-kanaler, da Lilla Sportspegelen var det mest eksotiske vi fikk se, var en helt annen verden enn det å vokse opp på nittitallet med Pókemonn i fire kanaler, dataspill og interaktive barneleker. Ironisk nok så jeg ikke den forskjellen da jeg fant ut jeg skulle ty til internettet som et medium ungdommene kjenner og behersker.