Jeg har vært på en kjempegod forelsening på FPPU-samling denne uka. En sånn samling som slår på lyset på en annen måte... Eller kanskje bytter lyspæra fra 30 til 60 watt sånn at du ser det ytterst i krokene som du ikke la merke til tidlgere og som var akkurat de puslespillbrikkene du trengte for å få hele bildet på plass. Henning Fjørtoft hadde nemlig en fantastisk forelesning, hans første som lærerutdanner ved Ntnu(!), om vurdering for læring, formativ vurdering og rubrikkvurdering. Altså: Hvordan GJØR man egentlig dette med kriterierbasert undervisning og hvordan sørger man for at det er læring som forgår også når man skal vurdere den.
Han startet forelesningen med å spørre oss i salen om å lage målbare kriterier for hva som gjør en forelesning om vurdering fremragende. Kriteriene vi lagde spiller ingen rolle her, jeg har nemlig to nye:
1. Boka du har skrevet om temaet er utsolgt i bokhandelen ti minutter etter.
2. En norkslærer ved en av byens videregående skoler, går inn i klasserommet dagen etter og spør om ikke elevene kunne tenke seg å få vurdert læringen sin på en annen måte enn prøven som egentlig var satt opp på planen.
 |
| Bildet er lånt fra Flickr. |
Ved hjelp av elevmedvirkning har denne nyfrelste, dog famlende, norsklærer stablet på bena et opplegg som forhåpentligvis skal vise for både elev og lærer hva de faktisk har klart å lære seg de siste ukene om språklige virkemidler og hva vi skal jobbe videre med resten av året.
