Alt er ikke en dans på roser...

noe er fotball på aktivitetsdag også.
Dette innlegget er mest for å bekrefte at jeg lever. Tross alt. Også fotballen.
Desverre finnes det ingen bilder av begivenheten.

Det moderne prosjekt - ikke uproblematisk.

For første gang er jeg lærer for en vg3-klasse. Jeg føler meg litt som da jeg nettopp hadde fått førerkortet i posten og kunne kjøre alene: Jeg har lyst til å legge meg godt inn mot modtstripa for å være sikker på å ikke kjøre i grøfta. Jeg vil gjerne kjøre sakte også. Men jeg vet jeg ikke har tid til å kjøre sakte og kvaliteten blir ikke god nok av sånn midtstripekjøring.
Dermed er det bare å hoppe ut i det, men all min akademiske innsikt, kløkt og - tja - en smule mot.
Det første jeg fikk bryne meg på var lærerplanmålet under språk og kultur for vg 3 som sier at elevn skal kunne "drøfte det moderne prosjektet slik det uttrykkes i tekster av sentrale forfattere fra opplysningstiden via realismen til i dag" (K06)
Formuleringen "det moderne prosjektet" virker noe konstruert ved første øyekast og kanskje til og med misvisende. Erfaringer fra fjorårets fordypningsemnet på min skole, der dette læreplanmålet hadde spesiell fokus, kan tyde på det samme. Elever har slitt med å definere innholdet i uttrykket og noen har blandet det sammen med andre uttrykk og definisjoner, f.eks modernismen. 
Etter en lengre jakt på begrepet, endte jeg opp med én enkelt referanse til begrepet, forruten læreverk skrevet for å fylle læreplanen. Denne kilden er fra før 2006, nemlig Per Thomas Andersens Norsk Litteraturhistorie. Her ser det ut som Andersen sidestiller uttrykket 'det moderne prosjektet' med 'modernitet'. Det er det samme som skjer i de læreverkene jeg har lest. 
Det virker kanskje som flisespikkeri, men bær over med meg: Når eleven skal ut på egenhånd og finne referanser og kilder på "det moderne prosjektet" og vi har noen få, sparsomme definisjoner på begrepet, er det ikke rart at det skaper hodebry og kanskje gjør det unødvendig vanskelig å finne ut av. Har man imidlertid et uttrykk som er mer etablert, som brukes synonymt, vil det være sannsynlig at det er mindre problematisk å finne gode kilder for å belyse temaet. 

Skolestart igjen.

Da var 7 forrykende uker med ferie, sol, sommerregn, bilturer, båtturer, danskepølse og masse is over. Første dag på jobb i dag med alt det innebærer av hyggelige gjensyn, som kanskje er spesielt hyggelige for en som meg som har prolongert vikariat, masse kaffe, brede smil og krasja pc.
Det er både alvor og moro på en gang sånn i oppstarten. I år blir det ekstra mye alvor pga 22. juli. Det vil jeg heller skrive om senere - når, og hvis, jeg har blitt klok på hvordan man griper det an.
I mellomtiden vil jeg holde på hverdagen og trivialitetene. En av dem er hvordan man best kan organisere hverdagens infostrøm og dokumentasjonskrav. I år er jeg kontaktlærer for 27 elever, nesten dobblet så mange som i fjor, og jeg er litt redd for hvordan jeg skal holde logistikken i gang - ikke minst fordi jeg er distré av legning.
En av idéene, i tillegg til et sinnrikt ringperm... tja... system, er en enkel, men stor lærerplanlegger (- som selvsagt kommer i tillegg til min egen, mer private og letthendte Moleskin -kalender).
Den er som nevnt stor - den er også stygg! Skikkelig lite innbydende og rett og slett skikkelig stygg i innbindingen. - Og den skulle jeg liksom ha liggende på pulten min hele året og bli svart til sinns av å se på... Nei.
Her følger den meste overflatiske, pinlige og fjollete bildeserien du har sett i en såkalt lærerblogg på lang tid: "Lærerplanleggerens makeover"!

Man tager ett stykk stygg (rett og slett) lærerplanlegger.

Videre tager man ett stykk dekorativt papir. (Her vurderte jeg lenge rosa polkadotter, men undertegnedes alder og stilling talte for noe mer voksent.)

Den stygge lærerplanleggeren bindes inn efter alle kunstens regler - med tape.

Derefter pyntes den med dekorativ og informativ påskrift, eller den skriften man har for hånden.

Hurra!

En aldri så liten glede på forskudd er på sin plass!
Eksamen er endelig levert! ENDELIG! Langt om lenge! Færdig arbejd!
Det er virkelig en milepæl også selv om jeg må vente på sensur, for makan til blodslit skal du lete lenge etter. Jeg kommer aldri noen gang til å undervurdere hvor MYE 50% er!
50% er helger jeg må skrive hele dagen og hele natten i stedenfor å være sammen med de fantastiske ungene mine, for eksempel. 50% er all skjønnlitteraturen jeg burde ha lest, men ikke har tid til. 50% er alle kaffekoppene jeg skulle ha drukke hos venner eller på kafé. 50% er søndagsturer til lekeplassen, i skogen, til fjæra. 50% er forskjellen på lave skuldre og magesår. 50% er sinnsykt mye, rett og slett.

Hva har jeg brukt pinsen til? Jeg har smilt mye,lekt endel, lest litt i en roman og SOVET!

Intermesso. - Eller hvorfor vi elsker Ibsen.

Borte!

av Henrik Ibsen

De sidste gæster
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tog nattevinden.

I tifold øde
lå haven og huset,
hvor toner søde
mig nys berused.

Det var en fest kun,
før natten den sorte;
hun var en gæst kun, --
og nu er hun borte.

Metatekst

Noen ganger hender det at jeg vil vite mer om en tekst enn det jeg får ut av å lese selve teksten. Noen ganger vil det være til hjelp for tilbakemeldingen å vite hva eleven selv har tenkt da hun skrev teksten. Noen ganger kan det også være greit å vite om elevene finner oppgavene overkomelige, forståelige osv.

På forrige skrivedag, tok jeg derfor i bruk metatekst i skriveprosessen. Det var valgfritt for elevene å skrive denne teksten, men de hadde i hvert fall muligheten til å si noe mer enn selve oppgavebesvarelsen. Nå er jeg så smått ferdig med vurderingen av bunkene og jeg synes da slett ikke dette var en dårlig idé. - Den kom for øvrig fra Per Christian Hestbek.

Elevene fikk en oppfordring i oppgavesettet de fkk utdelt om å skrive noe mer om teksten sin, si hva de tenkte om den, arbiedsprossessen, hvordan de løste den e.l. Mange valgte å skrive en slik tekst. Et par linjer de ville ha formidlet.
For min lesning og forståelse av elevens synspunkt, har det vært gull verdt. Det endrer ikke karakteren i denne omgang, men jeg tror fullt og fast på at tilbakemeldingen blir mer poengtert. - Det må vel nesten elevene svare på selv.

Antydningens kunst.

"Show, don't tell". Hvordan kan man forklare antydningens kunst? Jeg synes det er vanskelig å formulere det tydelig nok og konkret nok til at elevene klarer å bruke det selv.

På tirsdag var den ene klassen min så heldige at de fikk et forfatterbesøk med en liten workshop gjennom  DKS (Den kulturelle skolesekken.) 

Forfatteren Bjørn Espen Almaas gjorde en skriveøvelse med elevene som gikk ut på å gjøre om en fortellende setning som gir direkte opplysning til leseren om hva hun skal se, til å bli flere setninger som heller sier noe om hvordan det de skal se ser ut rent fysisk. Hva kan kjennetegne en gammel dame utenfor en butikk?

Bildet er lånt fra picasaweb

Dagen etter bygget jeg videre på dette og ga elevene følgende oppgave som jeg håper skal gi dem en viss erfaring med å skrive på en annen måte enn de direkte "skolestilaktige" setningene de ofte henfaller til. Oppgaven var i korte trekk slik:

1. Bruk fem minutter til å velge deg et miljø, en stemning, et sted, en person, en bakgrunn, eller et scenario som skal være utgangspunktet ditt.
2. Bruk 30 minutter på å skrive en begynnelse eller et tekstfragment. Bruk teknikken med å beskrive og vise så mye som mulig, men det er også lov å bruke fortellende setninger i noen grad. Bruk den utdelte sjekklista mens du skriver.
3. Send teksten din til sidemannen som bruker sjekklista til å skrive to (gjerne også tre) positive tilbakemeldinger og én helt konkret og hjelpsom fremovermelding. Du gjør det samme for din sidemann.
4. Bruk den tilbakemeldingen du får til å endre på teksten din.
5. Når du endrer på teksten din, skriver du en metatekst der du forteller litt om hva du har tenkt, hvordan du har tenkt og hvordan du forholdt deg til tilbakemeldingene i forhold til teksten.
6. Lever alle tre dokumenter (førsteutkast, vurdering og bearbeidet tekst) til læreren om en uke. 


Da gjenstår det å se om dette kan være en vellykket måte å gjøre det på. De som ikke ønsket å gi teksten til sidemannen, har fått et tilbud om å levere til meg slik at jeg kan stokke dem og levere dem helt anonymt tilbake til en medelev.

Tanker rundt å lykkes.

Å studere et 50% studium, arbeide i en 86% stilling og føle man ikke strekker til noen av stedene tar på. Noen ganger er jeg så lei av det hele at jeg har lyst til å bare slutte, finne meg et annet yrke og sette kroken på skoledøra.
Etter den siste samlingen har jeg det litt sånn. Fou-prosjektet vårt går bra, det har også fått mye tid, men de tre andre oppgavene jeg skal ha ferdig dette semesteret pluss de 60 timene veiledet praksis som gjenstår, virker uoverkommelig. Når den ene oppgaven jeg har levert inn er noe jeg helst ikke vil tenke på fordi jeg synes den er så grusomt dårlig, da synes begeret litt fullt.
Løsningen? Det må være å bite tennene sammen og holde fram som jeg stevner. Men først skal jeg gå en tur i byen med unger og mann og ikke tenke på studier eller jobb - bare noen timer.

Huston, me har eit problem...

Ja, det lå i kortene: Når jeg først hadde tatt i bruk rakettmetaforen, ble fallhøyden stor. - Og ikke minst, ville flosklene hjemsøke meg gjennom hele Fou-prosjektet. Det er ikke det største problemet man kan møte på, men: JEG HAR BRUKT FOR MYE TID!
Midt i det hele skjedde det som ikke skulle skje, fravær pga barns sykdom. En hel time, som var satt av til veiledningen, underveisvurderingen osv, gikk i vasken, måtte skyves fram og ødela dermed min strenge tidsplan.
Det er kun to grupper som så langt har holdt foredraget. Det ville ha vært tre, om teknikken sto oss bi, men dette er jo - tross alt- en rakettoppskytning.
Vi kommer i mål, bare litt senere enn planlagt.

Tekst i trykken!

Nå begynner elevens tekster å dukke opp i Adresseavisa under "Ordet fritt"! Dette er kjempespennende. Til nå er tre tektser kommet på trykk, den ene fikk også tilsvar.
Jeg gleder meg til å høre med dem i neste time om de er like stolte som jeg er!

Fra det ene til det andre!

"Huhei hvor det går", var det siste jeg skrev i bloggen! Jaggu! Godt man er optimist når man kan, for motstanden står klar rundt neste sving.
Da jeg bega meg inn på prosjektet FPPU, hadde jeg sett for meg at min relative erfaring som student, skulle  bære meg gjennom på et vis. Jeg hadde vel også sett for meg, naivt nok, at innerst inne i meg bodde en Superwoman-aktig figur som bare ventet på å få spenne muskler og sveve avsted fra oppdrag til oppdrag og løse dem på mest mulig ubesværet og fantastisk måte. En av livets velsignelser er naiviteten.
- Og vekkerklokka er virkeligheten. Jeg hadde nemlig ikke regnet med muligheten for at all min rutine og erfaring, alle de tusenvis av sidene jeg har lest gjennom årevis med studielånskummulasjon, kunne være bortkastet. De ser ut til å en dag, helt umerkelig, ha forvunnet ut av et åpent vindu og forlatt meg, ensom og alene på bar bakke.
Skrivesperre, tror jeg det heter. Jeg liker det i hvert fall ikke.

Fou: Aksjonering i klasserommet - take off!

Det er mulig det er litt overdrevet å sammenligne fou-prosjektet vårt med en rakettoppskytning. Det kan kanskje oppfattes som utilslørt skryt, og det er det delvis ment som. Ikke av meg selv, men av klassen jeg utsetter for dette, litt nervøst gjennomførte, eksperimentet. De sitter der som spørsmålstegn og lytter velvillig mens jeg forklarer hva kriterier og sjekkliste er. De lytter og tenker og klør seg i hodet. De undrer seg over spørreskjemaer de skal fylle ut og stiller de spørsmålene jeg trodde jeg hadde besvart.MEN: De klager ikke, de er med, de er fleksible og de prøver å forstå hva dette eksperimentet de er labdyr for betyr. De skyter fra bakken, tar sats og svever av sted - og stoler på meg.
Nå har vi gått gjennom læreplanmål, laget kriterier, delt opp klassen i grupper, lagt ut fremdriftsplan i Fronter, svart på spørreskjema og skal i gang med det virkelige arbeidet. Før samling i uke 6 skal vi ha noen resultater klare.
Huhei hvor det går.

Levende tekst i vrkelighetsnære skrivesituasjoner.

Tankene om å få til noen virkelighetsnære skrivesitausjoner har surret og gått i bakhodet mens jeg har ligget begravd under en meterhøy bunke heldagsprøver og annet ymse som skal være klart til halvårsvurderingen. Fordi jeg ikke er noen ekspert på hvordan slik bakhodesurring foregår, tillater jeg meg en liten spekulasjon: Det sitter noen eller noe bak der, som er stand til å jobbe uavhengig av min bevisste tenking, en omsorgsfull luring som gjerne vil bli hørt. Det viste seg i hvert fall at da jeg stoppet opp, i all hast, før en dårlig planlagt time om sakprosa, hadde denne luringen planen klar. "Elevene skal få skrive et leserinnlegg om noe de brenner for, noe de er opptatte av, noe de mener er viktig i samfunnet. De som ikke har en slik sak skal ikke føle at de kommer til kort, for målet er å finne sin egen penn. De skal få noen oppgaver å velge mellom om de trenger det, og vi tar en innledende diskusjon i klassen på noen av disse temaene slik at de er litt i gang med å tenke. De skal ikke skrive til meg, men til et virkelig publikum" Som sagt så gjort.
 Oppgave sakprosa:

-         Er du medlem av en ungdomsorganisasjon eller annen organisasjon? Er det en sak du brenner for, noe du synes er urettferdig, noe som engasjerer deg? Har du lest noe i avisa, sett noe i nyhetene, eller opplevd noe du vil si noe om?

Skriv et leserinnlegg om en sak som du velger selv og send den til Adresseavisa eller en annen avis du leser eller mener saken er relevant for.Lever en kopi i Fronter etter at du har sendt inn leserinnlegget og senest 24.januar.

 Da er det bare å håpe at Adresseavisa trykker en, eller flere, av tekstene i løpet av denne og neste uke. Takk til bakhodet.

Nødrop fra en utslitt kontorstol!

Det blir mye sitting for tida. Det har ikke sammenheng med at jeg ikke klarer å holde nyttårsforsetter om mer fysisk aktivitet og slikt. Det har utelukkende sammenheng med 14.januar.
Du store allmektige. Heldagsprøver både før og etter jul og terminoppgjør midt i januar tar på setemuskelaturen. Med 114 heldagsprøver fordelt på fire grupper, har jeg nok å bruke blekket til. I tillegg har jeg, i den gode tilbakemelding og den nye vurderingsnormalens ånd, hatt små repetisjonsprøver i noen av klassene etter jul..
En ting jeg har lært meg på min vei gjennom bunkene er at elevene gir mye av seg selv, de knytter mye identitet til tekstene sine, de øser av fantasi og de prøver, som regel sitt beste. Jeg finner at jeg kjenner dem litt bedre etter en slik runde. - Og det er et hygglige bekjentskap å stifte.