søndag 24. oktober 2010

Fou-prosjekt om muntlig vurdering.

Da er endelig prosjektskissen vår levert og vi har problemformuleringen klar. Den handler om formativ vurdering av muntlig norsk. Det var flere som valgte muntlig norsk som nedslagsfelt i didaktikkgruppa vår. Det ble også stilt spørsmål om hvorfor. Det er kanskje ikke så rart. Det er et slikt felt man føler at man ikke får dokumentert godt nok, man kanskje ikke har nok utdanning og trening i selv, det har en helt egen karakter i slutten av året og det virker litt ullent.
Fra egne skoledager var det de som var aktive i timen og rakk opp hånda som fikk god muntlig karakter. Hva vi lærte av det, vet jeg ikke. Selv rakk jeg ikke opp handa i en forsamling igjen før jeg begynte på PPU, og da var det fordi jeg ble lei av at ingen noen gang rakk opp hånda når det ble stilt spørsmål.
Hva muntlig vurdering går ut på, har vi jo gode føringer på i kompetansemålene og læreplaner, men allikevel, er det ikke bare-bare å gjøre dette fruktbart, gjennomført og lærerikt.
Nå håper både LillianMagnus og jeg at vi skal klare å sette et positivt og konstruktivt lys på vurderingspraksis i norsk muntlig.

torsdag 14. oktober 2010

Gå ut og gjør alle folkeslag til mine...

Neida, jeg har ikke begynt å undervise i relegion! Det ville i tilfelle bli ymse. Jeg holder meg til mitt. Det er fortsatt norsk, men med en klar nyfrelst stemning. Før dette blir virkelig intenst vil jeg avlsutte sammenligningen med relegionen der og lande trygt i det pragmatiske landskapet.
Jeg har vært på en kjempegod forelsening på FPPU-samling denne uka. En sånn samling som slår på lyset på en annen måte... Eller kanskje bytter lyspæra fra 30 til 60 watt sånn at du ser det ytterst i krokene som du ikke la merke til tidlgere og som var akkurat de puslespillbrikkene du trengte for å få hele bildet på plass. Henning Fjørtoft hadde nemlig en fantastisk forelesning, hans første som lærerutdanner ved Ntnu(!), om vurdering for læring, formativ vurdering og rubrikkvurdering. Altså: Hvordan GJØR man egentlig dette med kriterierbasert undervisning og hvordan sørger man for at det er læring som forgår også når man skal vurdere den.
Han startet forelesningen med å spørre oss i salen om å lage målbare kriterier for hva som gjør en forelesning om vurdering fremragende. Kriteriene vi lagde spiller ingen rolle her, jeg har nemlig to nye:
1. Boka du har skrevet om temaet er utsolgt i bokhandelen ti minutter etter.
2. En norkslærer ved en av byens videregående skoler, går inn i klasserommet dagen etter og spør om ikke elevene kunne tenke seg å få vurdert læringen sin på en annen måte enn prøven som egentlig var satt opp på planen.


Bildet er lånt fra Flickr.

Ved hjelp av elevmedvirkning har denne nyfrelste, dog famlende, norsklærer stablet på bena et opplegg som forhåpentligvis skal vise for både elev og lærer hva de faktisk har klart å lære seg de siste ukene om språklige virkemidler og hva vi skal jobbe videre med resten av året.

lørdag 9. oktober 2010

Å dra det i land!

Vi kom i mål med flotte presentasjoner og selvstendige og stolte elever! Denne gammledagse kjepphesten med å tale fritt og ikke være bundet av stoffet kom vi til livs uten å blunke. De aller-aller fleste av mine 26 håpefulle, hadde god oversikt, snakket om stoffet som om de eide det og så nesten ut til å kose seg foran klassen. Evalueringen i ettertid viste at de nok i hvert fall ikke var særlig nervøse. Jeg tilskriver det elevmedvirkningen. De tok eierskap til prosjektet fordi de ble invitert til å ta eierskap til prosjektet gjennom å få velge sin egen problemstilling og å få være med å legge fornuftige og gode kriterier.
Enkelte elever hadde til og med gått langt i forhold til å være kreative! Istedenfor å legge seg på den vanlige linja med en Power Point-presentasjon og foredrag etterfulgt av spørsmål til salen, lagde de et lite debattprogram og en dramatisering der de belyste sitt tema fra forskjellige faglige vinkler.
Hvordan de fikk tid til å gjennomføre et slikt opplegg, aner jeg ikke, men de har jobbet godt i gruppa si, og jeg mistenker at det rett og slett har vært et stykke strålende gjensidig avhengighet som har skapt indre motisvasjon - og tilsynelatende- glede!
Dette var som å være tilbake i et norskfag jeg hører rykter om eksisterte under M87 da man hadde tid til fordypning og glede ved faget og ikke bare rekke å vurdere elevenes måloppnåelse.