En, to tre, på det fjerde skal det skje...

Mitt første innlegg på bloggen om det å være og lære å være norsklærer blir preget av barndom og nostalgi. Det er nemlig ikke lenger slik at vi nødvendigvis kan André Bjerkes Morovers på langs og på tvers, eller at vi eller hverandre for å være med i leken eller ei.

For å ta brodden av det store, vanskelige ordet lyrikk, gikk jeg veien om et medium 16-åringer i dag behersker godt, nemlig internett og nettaviser. Jeg satte klassen i gang med å leke seg på Dagbladet.nos diktbase. Her skulle det være rikelig tilgang på både forfatterportretter, lyrikk og gode oppgaver. Jeg hadde valgt ut en oppgave som endte opp med å ta oss tilbake til barndommens lyrikk og dermed burde være rik på referanser til kjente og kjære temaer, rim og rytmer. Slik hadde jeg tenkt vi skulle samles om noe felles som kunne vekke interessen for annen utvalgt lyrikk.

Opplegget kom desverre til kort da jeg, forvirret og skuffet, oppdaget at det kun var meg selv og assistenten som hadde oversikt over ellinger, Inger Hagerup og Ibsens ripsbusker. - Ikke en gang Alf Prøysens sparegris fikk øynene til å glitre av nostalgi, slik jeg hadde håpet.

Forklaringen kan kanskje være at jeg er noen år eldre enn elevene mine og at det å vokse opp på åttitallet med to tv-kanaler, da Lilla Sportspegelen var det mest eksotiske vi fikk se, var en helt annen verden enn det å vokse opp på nittitallet med Pókemonn i fire kanaler, dataspill og interaktive barneleker. Ironisk nok så jeg ikke den forskjellen da jeg fant ut jeg skulle ty til internettet som et medium ungdommene kjenner og behersker.