Fra det ene til det andre!

"Huhei hvor det går", var det siste jeg skrev i bloggen! Jaggu! Godt man er optimist når man kan, for motstanden står klar rundt neste sving.
Da jeg bega meg inn på prosjektet FPPU, hadde jeg sett for meg at min relative erfaring som student, skulle  bære meg gjennom på et vis. Jeg hadde vel også sett for meg, naivt nok, at innerst inne i meg bodde en Superwoman-aktig figur som bare ventet på å få spenne muskler og sveve avsted fra oppdrag til oppdrag og løse dem på mest mulig ubesværet og fantastisk måte. En av livets velsignelser er naiviteten.
- Og vekkerklokka er virkeligheten. Jeg hadde nemlig ikke regnet med muligheten for at all min rutine og erfaring, alle de tusenvis av sidene jeg har lest gjennom årevis med studielånskummulasjon, kunne være bortkastet. De ser ut til å en dag, helt umerkelig, ha forvunnet ut av et åpent vindu og forlatt meg, ensom og alene på bar bakke.
Skrivesperre, tror jeg det heter. Jeg liker det i hvert fall ikke.