Skrivedag, Skrivesenteret, skrivekrampe.

På OD-dagen, den 28 oktober, var det nettverkssamling for norskfaget i Sør-trøndelag. Nasjonalt senter for skriveopplæring hadde foredrag om skriveopplæring og hvordan man kan gjøre denne bedre. Nøkkelen er å være konkret i tilbakemeldinger, la elevene få jobbe med teksten i flere faser, gjøre skriving til en praktisk og virkelighetsnær aktivitet. Å skrive, eller gjøre noe annet for den saks skyld, uten formål virker verken motiverende eller meningsfylt. Å skrive en "død" tekst som ikke møter en mottaker, eller kanskje kun lærerenens kritiske blikk, vil være nesten like meninsløst.
Hvordan kan man gjøre dette bedre?
- Ikke minst: Hvordan kan man gjøre det beste med det man har av muligheter?
Tilfeldigvis hadde to av mine klasser hatt en av to fastsatte skrivedager dette semesteret to dager før denne samlingen og jeg hadde to skinnende hvite og sorte bunker liggende på pulten. Hva skulle jeg gjøre med disse for å bringe dem tilbake til livet?
Etter flere samtaler med en kollega og mye grunning, kom jeg fram til en mellomløsning: Elevene fikk oppgaven tilbake med konkrete markeringer i teksten, med en kort tekst avslutningsvis og to eller tre oppgaver for å gjøre teksten bedre. Disse oppgavene var helt konkrete og ville fort vise eleven kontrasten mellom en forbedret utgave og den opprinnelige teksten - hvordan bedre teknikk kan bøte på manglende inspirajson.
Etter at oppgavene var gjort, fikk eleven vite hva karakteren var, og vi hadde en lengre samtale om faget generelt.
Hvor mye de lærte av dette, vil tiden vise, men de ga uttrykk for å ha forstått hva det gikk ut på , og da metoden ble presentert for dem  - fikk jeg spontan applaus.

Fou-prosjekt om muntlig vurdering.

Da er endelig prosjektskissen vår levert og vi har problemformuleringen klar. Den handler om formativ vurdering av muntlig norsk. Det var flere som valgte muntlig norsk som nedslagsfelt i didaktikkgruppa vår. Det ble også stilt spørsmål om hvorfor. Det er kanskje ikke så rart. Det er et slikt felt man føler at man ikke får dokumentert godt nok, man kanskje ikke har nok utdanning og trening i selv, det har en helt egen karakter i slutten av året og det virker litt ullent.
Fra egne skoledager var det de som var aktive i timen og rakk opp hånda som fikk god muntlig karakter. Hva vi lærte av det, vet jeg ikke. Selv rakk jeg ikke opp handa i en forsamling igjen før jeg begynte på PPU, og da var det fordi jeg ble lei av at ingen noen gang rakk opp hånda når det ble stilt spørsmål.
Hva muntlig vurdering går ut på, har vi jo gode føringer på i kompetansemålene og læreplaner, men allikevel, er det ikke bare-bare å gjøre dette fruktbart, gjennomført og lærerikt.
Nå håper både Lillian, Magnus og jeg at vi skal klare å sette et positivt og konstruktivt lys på vurderingspraksis i norsk muntlig.

Gå ut og gjør alle folkeslag til mine...

Neida, jeg har ikke begynt å undervise i relegion! Det ville i tilfelle bli ymse. Jeg holder meg til mitt. Det er fortsatt norsk, men med en klar nyfrelst stemning. Før dette blir virkelig intenst vil jeg avlsutte sammenligningen med relegionen der og lande trygt i det pragmatiske landskapet.
Jeg har vært på en kjempegod forelsening på FPPU-samling denne uka. En sånn samling som slår på lyset på en annen måte... Eller kanskje bytter lyspæra fra 30 til 60 watt sånn at du ser det ytterst i krokene som du ikke la merke til tidlgere og som var akkurat de puslespillbrikkene du trengte for å få hele bildet på plass. Henning Fjørtoft hadde nemlig en fantastisk forelesning, hans første som lærerutdanner ved Ntnu(!), om vurdering for læring, formativ vurdering og rubrikkvurdering. Altså: Hvordan GJØR man egentlig dette med kriterierbasert undervisning og hvordan sørger man for at det er læring som forgår også når man skal vurdere den.
Han startet forelesningen med å spørre oss i salen om å lage målbare kriterier for hva som gjør en forelesning om vurdering fremragende. Kriteriene vi lagde spiller ingen rolle her, jeg har nemlig to nye:
1. Boka du har skrevet om temaet er utsolgt i bokhandelen ti minutter etter.
2. En norkslærer ved en av byens videregående skoler, går inn i klasserommet dagen etter og spør om ikke elevene kunne tenke seg å få vurdert læringen sin på en annen måte enn prøven som egentlig var satt opp på planen.



Bildet er lånt fra Flickr.


Ved hjelp av elevmedvirkning har denne nyfrelste, dog famlende, norsklærer stablet på bena et opplegg som forhåpentligvis skal vise for både elev og lærer hva de faktisk har klart å lære seg de siste ukene om språklige virkemidler og hva vi skal jobbe videre med resten av året.

Å dra det i land!

Vi kom i mål med flotte presentasjoner og selvstendige og stolte elever! Denne gammledagse kjepphesten med å tale fritt og ikke være bundet av stoffet kom vi til livs uten å blunke. De aller-aller fleste av mine 26 håpefulle, hadde god oversikt, snakket om stoffet som om de eide det og så nesten ut til å kose seg foran klassen. Evalueringen i ettertid viste at de nok i hvert fall ikke var særlig nervøse. Jeg tilskriver det elevmedvirkningen. De tok eierskap til prosjektet fordi de ble invitert til å ta eierskap til prosjektet gjennom å få velge sin egen problemstilling og å få være med å legge fornuftige og gode kriterier.
Enkelte elever hadde til og med gått langt i forhold til å være kreative! Istedenfor å legge seg på den vanlige linja med en Power Point-presentasjon og foredrag etterfulgt av spørsmål til salen, lagde de et lite debattprogram og en dramatisering der de belyste sitt tema fra forskjellige faglige vinkler.
Hvordan de fikk tid til å gjennomføre et slikt opplegg, aner jeg ikke, men de har jobbet godt i gruppa si, og jeg mistenker at det rett og slett har vært et stykke strålende gjensidig avhengighet som har skapt indre motisvasjon - og tilsynelatende- glede!
Dette var som å være tilbake i et norskfag jeg hører rykter om eksisterte under M87 da man hadde tid til fordypning og glede ved faget og ikke bare rekke å vurdere elevenes måloppnåelse.

Vurdering for læring - lightvariant.

Overskriften antyder noe om vurdering for læring. Det ser ut til å gå igjen i min hverdag for tiden. Jeg omgir meg med flere ting jeg gjerne skulle ha fått til fullt og helt  - ikke stykkevis og delt, men tenker at noe er bedre enn ingenting og lister meg langsomt inn i det.
Jeg er i ferd med å utføre et stykke baklengsplanlegging og dra det i land. Man kan si mye om det. Det er krevende, men det er alt som gir et skikkelig resultat. Det er mangslungent, men man kan tillate seg  å ta det litt stegvis. Det er spennende! - Og på mange måter arbiedsbesparende, fordi det er planlegging over tid og man dermed ikke skal finne opp kruttet hver uke, men bare fordele kruttet utover en måndes tid når det først er funnet opp.
Så kan man gjerne hevde at å få elevene til å jobbe i grupper mot et felles mål som er en presentasjon og en muntlig vurdering ikke er å finne opp kruttet. Jeg skal til og med være enig i det. Det er jo rett og slett ikke særlig mye smell i en slik hverdag. Men det går gjevnt og trutt oppover, det fungerer og det kan tillegges massevis av gode, personlige og klassetilpassede vrier.
Dagens oppgave har vært å jobbe i grupper mot en problemstilling på kjent stoff fra middelalderen, finne det temaet gruppa helst vil jobbe med, lage en disposisjon og viktigst av alt: Samarbeide med læreren om å finne de gode vurderingskriteriene for oppgaven.
Elevene har nå vært med på å forme hvilken vei dette prosjektet skal ta, med et blikk på læreplanmålet. De har funnet kjempespennenge problemstillinger og har laget gode disposisjoner. Nå må jeg lose dem i havn og hjelpe dem å holde kursen mot målet - og glede meg litt til å se resultatet!

Forskning og utvilking.

Jeg er blitt en miniforsker. I regi av FPPU skal jeg miniforske på egen praksis. Målet er å kunne utvikle meg resten av yrkeslivet. Jeg skal forske sammen med andre, i samarbeidsgrupper, og vi skal hjelpe hverandre til å ligge pent under lupen slik at vi sammen kan lære noen gode strategier.
Det er litt skummelt å vise seg frem slik og jeg kjenner et snikende behov for en maske. På den annen side, er jeg allerede godt i gang i form av  denne bloggen, og kjenner mer på følelsen av å legge fra meg selvhøytidelighet og stille meg åpen for konstruktiv kritikk. - Jeg skal altså være min egen, og gruppas, elev. Det er en viktig øvelse i ydmykhet, innlevelse og selvkritikk, samtidig som det bidrar helt konkret til resten av mine arbeidshverdager og viften av kunnskap jeg bør og må besitte for å gjøre en best mulig jobb i fremtidens skole.

FOU-prosjektet skal ha det overgripende emnet Vurdering for læring. Tanken er enkel: Vurderingen skal ikke bare vise sluttresultatet av elevens arbeid med å tilegne seg kunnskap, men være et redskap til videre læring. Det jeg som lærer gjør i vurderingen skal altså telle som noe helt annet enn en dom over utført arbeid, det skal føre tilføre videre og pågående arbeid noe som gir bedre læring.
Jeg prøver å få i gang en gruppe sammen med noen andre slik at vi kan følge opp på Lillian sitt innspill på forrige Fppu-samling og se på vurderingspraksis i muntlig.

De første to ukene i ny jobb, har gått med til å finne fram, finne ut av og bli kjent. Allikevel synes jeg at skoleåret er godt i gang og at ting i klasserommet falt på plass ganske fort. Med en artikkel i Adresseavisa om skolestart friskt i minne og masse teori om klasseledelse i lomma, gikk jeg friskt ut og startet rett på: "God dag, mitt navn er Marte, jeg er norsklærer og i år skal vi jobbe med:" - Ja, faktisk ble det sånn. Rett på sak, som min fornavnsøster Svenkerud, var det "ittno knussel".
Jeg har en 2. klasse studiespesialiserende, en 1. klasse musikk og dans og en 2.klasse media og kommunikasjon. Festlige gjenger med hvert sitt særpreg, hver sin stemning, hver sine innfallsvinkler og hver sine interesser.
2.klasse st  har startet med et gruppearbeid fordi klassen er satt sammen på ny og mange har vært på utveksling. De jobber sammen om en presentasjon av et emne fra middelalderen. Dette fallt elegant sammen med at de skal på byvandring, besøk i Erkebispegården og omvisning i nasjonalhelligdommen her i Trondheim på aktvitetsdagen midt i middelalderplanen i norsk.
2.klasse mk har starte med filmanmeldelser og etterhvert filmanalyse. Vi starter på hjemmebane, får i gang skrivelysten, kommer i siget, og fortsetter videre inn i norksfagets gjemmer.
1.klasse har begynt med sjangerlære, og utradisjonelt nok, gir jeg dramatikken mye oppmerksomhet. Både i dans, drama, norsk og engelsk er vi innom emnet nå i begynnelsen. Elevene jobber med dramasjangre, teaterpolitikk og norsk dramatikk. Målet er å skape en helhet, lette byrden ved å konsentrere temaet, bli bedre kjent og ristes godt sammen i begynnelsen - og starte motiverende. - Ikke overraskende er det også planer om en teatertur for å se Romeo og Julie på Trøndelag Teater.

Pangstart!

 Nervøsiteten er til å ta og føle på ved starten av et nytt skoleår. - Ja, jeg klinker til med en floskel. Selvfølglig er elevene nervøse når de begynner på et nytt skoleår med nye lærere. Ikke minst førsteklassingene på videregående. Stakkars.

 De går med hodet på skakke og hendene pent ned langs siden av kroppen og håper, håper, håper at de ikke går seg vil, snubler, får hosteanfall mens læreren er i gang med å gi beskjeder, mister noe, sier noe de ikke skulle ha sagt osv.

 Ja, jeg klarer å leve meg inn i det. Jeg ser dem jo i gangene. - De er akkurat som meg. Jeg er førsteklassing i år. Kanskje den mest nervøse av dem alle, for jeg KAN ikke drite meg ut. Jeg har ikke slingringsmonn, jeg skal nemlig ta klasseledelse. - Det er ikke bare-bare når du har mest lyst til å sitte under kateteret.

Restart!

Da var det endelig duket for nytt skoleår. Det var slett ikke noen selvfølge dette skoleåret, da jeg plutselig ble overtallig både her og der. Men sånn er det visst å jobbe seg inn i skolen. - Man skal merke det på kroppen.
Nå er spenningen over jeg har fått flott jobb på en skole som virker kjempefin. Det er bare å brette opp ermene og gå i gang! Etter tre dager på jobb, har jeg hilst på vanvitttig mange mennesker, noen husker jeg navnene på, andre på jeg kanskje spørre en gang til og skaffe meg bedre oversikt over. Men felles er at alle virker veldig hyggelige og oppegående.
Det ser ut til å bli et andreledes skoleår for min del. Jeg har jobb hele året, kortere vei og tusen nye systemer å sette meg inn i.
Dessuten får jeg være kontaktlærer! Jeg gleder meg veldig til å få den kontakten med en gruppe elever. Det er jo ikke til å komme forbi at også for oss lærer er det godt å ha et sted å høre hjemme.
Det ser dessuten til å være noen spennende samarbeid i emminga.
Summa summarum er det en stor tommel opp i forkant av dette skoleåret.

Troll i ord...

Jeg synes man skal banke i bordet om man er redd for at ting man snakker om skal settes ut i livet. Da jeg skrev litt om meg selv i denne bloggen glemte jeg å banke i bordet: "med alt for mange baller i lufta", var ment halvalvorlig, nærmest kokett, da jeg skrev det. Som en liten forhåndsunnskyldning for at ting går for fort, eller for tregt noen ganger.

Trollene, derimot, leser visst bloggen og gikk rett i ordene som de sendte i nakken på meg. Nakken min har gitt etter for presset og klarer kanskje hundre ord om dagen på sterke medisiner. Da klarer ikke hodet noe særlig - innhyllet i tåke.
Vel, her i min sykemeldte rus av smertestillende går jeg tur. Det nytter ikke å sitte stille. PÅ tur hører jeg Knausgårds "Min Kamp" på Mp3 og tenker på 17.mai og Ivar Aasen. Jeg koser meg med "Millom bakkar og berg", og den fantastiske 1901-normalen, som slett ikke føles arkaisk, men helt på sin plass mens jeg speider utover Trondheimsfjorden.

Millom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender
det var ingen, som der hadde bygt.
"Lat oss rydja og bygja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt".

Han såg ut på det bårutte havet;
der var ruskutt å leggja ut på;
men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den vilde han sjå.

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

Til tross for snøen som faller ute, merker vi at mai har ankommet. Selv om den første fridagen ble spist av en lørdag, merkes stemningen. Det er russehumør, og russløyer og eksamnsforberedelser. Årets svartruss har fått tema "Fordommer" på heldagsprøven og jeg håper på mange gode svar når dagen er over.
Personlig bruker jeg mest tid på å få tid til å lese til kunnskapsprøven og er egentlig kjempestresset over det.

Vårsøg... eller sig?

Våren har meldt sin ankomst i hagen min, i byen min og i nesa mi. Elevene ser også ut til å ha merket dens ankomst og det er mer enn et anstrøk av vårslapphet å spore i norsktimene. Ikke så rart kanskje, for sola banker på ruta og spør om vi vil komme ut en tur og russedressene ligger pulserende røde og rockesorte i skapene hjemme og venter på  strykemerker, ølflekker og opplevelser vi ikke trenger å ta for oss i skrift.
Vi har spart mindre teoritunge emner til rett før eksamen for Vg2. De har fått en gjennomgang av fotografiet og dets egenskaper som en avslutning på sammensatte tekster. Vi skal snart i gang med eksamensforberedelse - og en heldagsprøve, selvfølgelig.

Med Vg1, har jeg modernisert POS en smule denne uka. Istedefor alle innleveringene, som er vanskelige å følge opp og som genererer en del hjemmearbeid for elevene, har vi tatt første del av prosessen som gruppearbeid. Jeg delte klassen opp i grupper på tre, ga dem en liste med fem dikt og ba hver gruppe velge seg et av dem. Jeg hadde valgt ut forskjellige epoker i littearturhistorien. Gruppene skulle så anvende et analyseskjema og prøve å komme seg under overflaten på diktet. Dette fikk de førtifem minutter på. Den neste timen skulle de bruke litt tid på å planlegge en fremføring av det de hadde kommet fram til. Det holdt med fem minutter da de hele tiden visste at produktet skulle bli en minifremføring. Da de var ferdige med å fremføre og hadde fått en målevaluering på det de hadde presentert, oppsummerte vi sammen og gikk gjennom de diktene som hadde vist seg mest utilgjengelige sammen. Vi brukte omtrent 15 minutter på dette.

Nå hadde hver gruppe en disposisjon klar for å skrive et utkast til en diktanalyse til neste time om en uke. Uken etter igjen,skal ferdig produkt leveres inn.

Uka før påske...

...gikk veldig fort. Skrekken er at tiden fram til sommeren skal gå like fort. Jeg merker at jeg ikke er klar for å sende 2.klassingene mine til eksamen ennå. Jeg holdt til og med en moralpreken for dem om å ta det med ro i russetiden. "Russetiden blir bare nedtur uansett", sa jeg, "sånn er det med alle dager man har store forventninger til. Det blir en stor nyttårsaftenskuffelse", sa jeg, "Ingen har vel noengang fått oppfylt forventingene til nyttårsaften!" Jeg rakk akkurat å bli bekymret for om jeg var blitt gammel og kjedelig (noen det nok er overhengende fare for) og at jeg hadde tatt glansen av russetiden, før de reiste seg å skålte (i vann) for femte gang den timen sånn at de kunne få sin første russeknute.
Resten av uke har gått med til sprengretting av noveller og eventyr, til å lage gode repetisjonsopplegg for 2.klasse og å ta igjen timer fra forrige ukes fravær med de minoritetsspråklige. Jeg synes ikke jeg har hatt noen spesielt vellykede eller mislykkede opplegg, men jeg tror derimot dette har vært en museskrittuke - på vei mot nye høyder etter påsken.

Samling på FPPU.

Uke 11 fylles i all hovedsak av samling på FPPU. Jeg føler meg personlig litt på hæla i forhold til studier, men følelsen er verken avskrekkende eller panikkskapende - føreløpig. I sedvanlig stil, forteller jeg meg selv at dette går bra og kaster meg etter alle bein som kommer i min retning, suger til meg alt jeg kan lære og laster ombord motivasjonsballast til egenstudier.
Jeg gleder meg til å sette i gang med stasjonsundervisning etter påske.

Hang man!

Utrolig nok har denne ukens største suksess uten tvil vært Hang Man på tavla med en gjeng fredagsslitne deltakere på norskkurs. Jeg har aldri vært noe stort fan av denne leken, men for folk som skal lære seg språket, er den kjempefin. Vi hadde tidligere på dagen vært på kjøkkenet og laget mat, lært mange navn på redskaper, sett noen supre woktriks (som jeg ikke tør tenke på å gjenta på mitt eget kjøkken) og spist godt. utfordring nummer to var å lære seg å sende elektronisk meldekort. Å bruke pc, lese NAV-norsk (en egen sjanger...) og klare å følge instruksjoner for å lage brukernavn og passord, er vanskelig når man er ustø i både pc-bruk og språk.
Derfor ble det viktig å gjøre noe postivt den siste timen. Jeg delte klassen i to lag som fikk poeng for hver bokstav de gjettet rett og to poeng når de klarte hele ordet. Det ble mye lek og latter samtidig som deltakerne måtte huske begreper fra ukas tema (som er mat). De måtte dessuten stave ordet riktig, fikk se det på tavla i sakte film og måtte øve på uttale av de norske bokstavene.
Dette kommer jeg til å gjenta og sannsynligvis legge inn som fast opplegg hver fredag i siste time. Jeg ser også for meg at den kan brukes til å leke inn andre begreper (øve ordklasser?) med umotiverte yrkesfagelever. Dessuten kan vanskelighetsgraden på stavingen og mestringen være et mål for hvor langt vi har kommet i løpet av kurset.

Vinterferieslutt.

Starten på ny arbeidsuke gikk ikke akkurat knirkefritt, da jeg presterte å stille klokka en time for sent!  Det har nok vært for mye kos i kulda den siste uka. Men vi reddet dagen i land allikevel. Noen ganger må man være litt ekstra fleksibel i jobben. I dag traff referansene mine bedre og vi har brukt dagen til å undersøke rimfølge og bruk av virkemidler i tekster av Tre små kinesere, Dum Dum Boys og Kolbein Falkeid (eller Vamp). Neste post på programmet er å prøve oss på rimfølge selv i konfirmasjonssanger.

For min egen del står spørsmål til kunnskapsprøven for tur, og ikke minst ny jobb på et ressurssenter. Der blir det Praktisk Norsk for innvandrere som står for tur. Jeg tror det kan bli spennende selv om jeg verken kommer innom Ibsen eller Falkeid med det første der. Det blir en helt andre utfordringer og en mulighet til å se både norskfaget, skolesystemet og nordmenn fra et annet perspektiv.

En, to tre, på det fjerde skal det skje...

Mitt første innlegg på bloggen om det å være og lære å være norsklærer blir preget av barndom og nostalgi. Det er nemlig ikke lenger slik at vi nødvendigvis kan André Bjerkes Morovers på langs og på tvers, eller at vi eller hverandre for å være med i leken eller ei.

For å ta brodden av det store, vanskelige ordet lyrikk, gikk jeg veien om et medium 16-åringer i dag behersker godt, nemlig internett og nettaviser. Jeg satte klassen i gang med å leke seg på Dagbladet.nos diktbase. Her skulle det være rikelig tilgang på både forfatterportretter, lyrikk og gode oppgaver. Jeg hadde valgt ut en oppgave som endte opp med å ta oss tilbake til barndommens lyrikk og dermed burde være rik på referanser til kjente og kjære temaer, rim og rytmer. Slik hadde jeg tenkt vi skulle samles om noe felles som kunne vekke interessen for annen utvalgt lyrikk.

Opplegget kom desverre til kort da jeg, forvirret og skuffet, oppdaget at det kun var meg selv og assistenten som hadde oversikt over ellinger, Inger Hagerup og Ibsens ripsbusker. - Ikke en gang Alf Prøysens sparegris fikk øynene til å glitre av nostalgi, slik jeg hadde håpet.

Forklaringen kan kanskje være at jeg er noen år eldre enn elevene mine og at det å vokse opp på åttitallet med to tv-kanaler, da Lilla Sportspegelen var det mest eksotiske vi fikk se, var en helt annen verden enn det å vokse opp på nittitallet med Pókemonn i fire kanaler, dataspill og interaktive barneleker. Ironisk nok så jeg ikke den forskjellen da jeg fant ut jeg skulle ty til internettet som et medium ungdommene kjenner og behersker.