På OD-dagen, den 28 oktober, var det nettverkssamling for norskfaget i Sør-trøndelag. Nasjonalt senter for skriveopplæring hadde foredrag om skriveopplæring og hvordan man kan gjøre denne bedre. Nøkkelen er å være konkret i tilbakemeldinger, la elevene få jobbe med teksten i flere faser, gjøre skriving til en praktisk og virkelighetsnær aktivitet. Å skrive, eller gjøre noe annet for den saks skyld, uten formål virker verken motiverende eller meningsfylt. Å skrive en "død" tekst som ikke møter en mottaker, eller kanskje kun lærerenens kritiske blikk, vil være nesten like meninsløst.
Hvordan kan man gjøre dette bedre?
- Ikke minst: Hvordan kan man gjøre det beste med det man har av muligheter?
Tilfeldigvis hadde to av mine klasser hatt en av to fastsatte skrivedager dette semesteret to dager før denne samlingen og jeg hadde to skinnende hvite og sorte bunker liggende på pulten. Hva skulle jeg gjøre med disse for å bringe dem tilbake til livet?
Etter flere samtaler med en kollega og mye grunning, kom jeg fram til en mellomløsning: Elevene fikk oppgaven tilbake med konkrete markeringer i teksten, med en kort tekst avslutningsvis og to eller tre oppgaver for å gjøre teksten bedre. Disse oppgavene var helt konkrete og ville fort vise eleven kontrasten mellom en forbedret utgave og den opprinnelige teksten - hvordan bedre teknikk kan bøte på manglende inspirajson.
Etter at oppgavene var gjort, fikk eleven vite hva karakteren var, og vi hadde en lengre samtale om faget generelt.
Hvor mye de lærte av dette, vil tiden vise, men de ga uttrykk for å ha forstått hva det gikk ut på , og da metoden ble presentert for dem - fikk jeg spontan applaus.
