Å dra det i land!

Vi kom i mål med flotte presentasjoner og selvstendige og stolte elever! Denne gammledagse kjepphesten med å tale fritt og ikke være bundet av stoffet kom vi til livs uten å blunke. De aller-aller fleste av mine 26 håpefulle, hadde god oversikt, snakket om stoffet som om de eide det og så nesten ut til å kose seg foran klassen. Evalueringen i ettertid viste at de nok i hvert fall ikke var særlig nervøse. Jeg tilskriver det elevmedvirkningen. De tok eierskap til prosjektet fordi de ble invitert til å ta eierskap til prosjektet gjennom å få velge sin egen problemstilling og å få være med å legge fornuftige og gode kriterier.
Enkelte elever hadde til og med gått langt i forhold til å være kreative! Istedenfor å legge seg på den vanlige linja med en Power Point-presentasjon og foredrag etterfulgt av spørsmål til salen, lagde de et lite debattprogram og en dramatisering der de belyste sitt tema fra forskjellige faglige vinkler.
Hvordan de fikk tid til å gjennomføre et slikt opplegg, aner jeg ikke, men de har jobbet godt i gruppa si, og jeg mistenker at det rett og slett har vært et stykke strålende gjensidig avhengighet som har skapt indre motisvasjon - og tilsynelatende- glede!
Dette var som å være tilbake i et norskfag jeg hører rykter om eksisterte under M87 da man hadde tid til fordypning og glede ved faget og ikke bare rekke å vurdere elevenes måloppnåelse.