Fou-prosjekt om muntlig vurdering.

Da er endelig prosjektskissen vår levert og vi har problemformuleringen klar. Den handler om formativ vurdering av muntlig norsk. Det var flere som valgte muntlig norsk som nedslagsfelt i didaktikkgruppa vår. Det ble også stilt spørsmål om hvorfor. Det er kanskje ikke så rart. Det er et slikt felt man føler at man ikke får dokumentert godt nok, man kanskje ikke har nok utdanning og trening i selv, det har en helt egen karakter i slutten av året og det virker litt ullent.
Fra egne skoledager var det de som var aktive i timen og rakk opp hånda som fikk god muntlig karakter. Hva vi lærte av det, vet jeg ikke. Selv rakk jeg ikke opp handa i en forsamling igjen før jeg begynte på PPU, og da var det fordi jeg ble lei av at ingen noen gang rakk opp hånda når det ble stilt spørsmål.
Hva muntlig vurdering går ut på, har vi jo gode føringer på i kompetansemålene og læreplaner, men allikevel, er det ikke bare-bare å gjøre dette fruktbart, gjennomført og lærerikt.
Nå håper både Lillian, Magnus og jeg at vi skal klare å sette et positivt og konstruktivt lys på vurderingspraksis i norsk muntlig.

Gå ut og gjør alle folkeslag til mine...

Neida, jeg har ikke begynt å undervise i relegion! Det ville i tilfelle bli ymse. Jeg holder meg til mitt. Det er fortsatt norsk, men med en klar nyfrelst stemning. Før dette blir virkelig intenst vil jeg avlsutte sammenligningen med relegionen der og lande trygt i det pragmatiske landskapet.
Jeg har vært på en kjempegod forelsening på FPPU-samling denne uka. En sånn samling som slår på lyset på en annen måte... Eller kanskje bytter lyspæra fra 30 til 60 watt sånn at du ser det ytterst i krokene som du ikke la merke til tidlgere og som var akkurat de puslespillbrikkene du trengte for å få hele bildet på plass. Henning Fjørtoft hadde nemlig en fantastisk forelesning, hans første som lærerutdanner ved Ntnu(!), om vurdering for læring, formativ vurdering og rubrikkvurdering. Altså: Hvordan GJØR man egentlig dette med kriterierbasert undervisning og hvordan sørger man for at det er læring som forgår også når man skal vurdere den.
Han startet forelesningen med å spørre oss i salen om å lage målbare kriterier for hva som gjør en forelesning om vurdering fremragende. Kriteriene vi lagde spiller ingen rolle her, jeg har nemlig to nye:
1. Boka du har skrevet om temaet er utsolgt i bokhandelen ti minutter etter.
2. En norkslærer ved en av byens videregående skoler, går inn i klasserommet dagen etter og spør om ikke elevene kunne tenke seg å få vurdert læringen sin på en annen måte enn prøven som egentlig var satt opp på planen.



Bildet er lånt fra Flickr.


Ved hjelp av elevmedvirkning har denne nyfrelste, dog famlende, norsklærer stablet på bena et opplegg som forhåpentligvis skal vise for både elev og lærer hva de faktisk har klart å lære seg de siste ukene om språklige virkemidler og hva vi skal jobbe videre med resten av året.

Å dra det i land!

Vi kom i mål med flotte presentasjoner og selvstendige og stolte elever! Denne gammledagse kjepphesten med å tale fritt og ikke være bundet av stoffet kom vi til livs uten å blunke. De aller-aller fleste av mine 26 håpefulle, hadde god oversikt, snakket om stoffet som om de eide det og så nesten ut til å kose seg foran klassen. Evalueringen i ettertid viste at de nok i hvert fall ikke var særlig nervøse. Jeg tilskriver det elevmedvirkningen. De tok eierskap til prosjektet fordi de ble invitert til å ta eierskap til prosjektet gjennom å få velge sin egen problemstilling og å få være med å legge fornuftige og gode kriterier.
Enkelte elever hadde til og med gått langt i forhold til å være kreative! Istedenfor å legge seg på den vanlige linja med en Power Point-presentasjon og foredrag etterfulgt av spørsmål til salen, lagde de et lite debattprogram og en dramatisering der de belyste sitt tema fra forskjellige faglige vinkler.
Hvordan de fikk tid til å gjennomføre et slikt opplegg, aner jeg ikke, men de har jobbet godt i gruppa si, og jeg mistenker at det rett og slett har vært et stykke strålende gjensidig avhengighet som har skapt indre motisvasjon - og tilsynelatende- glede!
Dette var som å være tilbake i et norskfag jeg hører rykter om eksisterte under M87 da man hadde tid til fordypning og glede ved faget og ikke bare rekke å vurdere elevenes måloppnåelse.

Vurdering for læring - lightvariant.

Overskriften antyder noe om vurdering for læring. Det ser ut til å gå igjen i min hverdag for tiden. Jeg omgir meg med flere ting jeg gjerne skulle ha fått til fullt og helt  - ikke stykkevis og delt, men tenker at noe er bedre enn ingenting og lister meg langsomt inn i det.
Jeg er i ferd med å utføre et stykke baklengsplanlegging og dra det i land. Man kan si mye om det. Det er krevende, men det er alt som gir et skikkelig resultat. Det er mangslungent, men man kan tillate seg  å ta det litt stegvis. Det er spennende! - Og på mange måter arbiedsbesparende, fordi det er planlegging over tid og man dermed ikke skal finne opp kruttet hver uke, men bare fordele kruttet utover en måndes tid når det først er funnet opp.
Så kan man gjerne hevde at å få elevene til å jobbe i grupper mot et felles mål som er en presentasjon og en muntlig vurdering ikke er å finne opp kruttet. Jeg skal til og med være enig i det. Det er jo rett og slett ikke særlig mye smell i en slik hverdag. Men det går gjevnt og trutt oppover, det fungerer og det kan tillegges massevis av gode, personlige og klassetilpassede vrier.
Dagens oppgave har vært å jobbe i grupper mot en problemstilling på kjent stoff fra middelalderen, finne det temaet gruppa helst vil jobbe med, lage en disposisjon og viktigst av alt: Samarbeide med læreren om å finne de gode vurderingskriteriene for oppgaven.
Elevene har nå vært med på å forme hvilken vei dette prosjektet skal ta, med et blikk på læreplanmålet. De har funnet kjempespennenge problemstillinger og har laget gode disposisjoner. Nå må jeg lose dem i havn og hjelpe dem å holde kursen mot målet - og glede meg litt til å se resultatet!

Forskning og utvilking.

Jeg er blitt en miniforsker. I regi av FPPU skal jeg miniforske på egen praksis. Målet er å kunne utvikle meg resten av yrkeslivet. Jeg skal forske sammen med andre, i samarbeidsgrupper, og vi skal hjelpe hverandre til å ligge pent under lupen slik at vi sammen kan lære noen gode strategier.
Det er litt skummelt å vise seg frem slik og jeg kjenner et snikende behov for en maske. På den annen side, er jeg allerede godt i gang i form av  denne bloggen, og kjenner mer på følelsen av å legge fra meg selvhøytidelighet og stille meg åpen for konstruktiv kritikk. - Jeg skal altså være min egen, og gruppas, elev. Det er en viktig øvelse i ydmykhet, innlevelse og selvkritikk, samtidig som det bidrar helt konkret til resten av mine arbeidshverdager og viften av kunnskap jeg bør og må besitte for å gjøre en best mulig jobb i fremtidens skole.

FOU-prosjektet skal ha det overgripende emnet Vurdering for læring. Tanken er enkel: Vurderingen skal ikke bare vise sluttresultatet av elevens arbeid med å tilegne seg kunnskap, men være et redskap til videre læring. Det jeg som lærer gjør i vurderingen skal altså telle som noe helt annet enn en dom over utført arbeid, det skal føre tilføre videre og pågående arbeid noe som gir bedre læring.
Jeg prøver å få i gang en gruppe sammen med noen andre slik at vi kan følge opp på Lillian sitt innspill på forrige Fppu-samling og se på vurderingspraksis i muntlig.

De første to ukene i ny jobb, har gått med til å finne fram, finne ut av og bli kjent. Allikevel synes jeg at skoleåret er godt i gang og at ting i klasserommet falt på plass ganske fort. Med en artikkel i Adresseavisa om skolestart friskt i minne og masse teori om klasseledelse i lomma, gikk jeg friskt ut og startet rett på: "God dag, mitt navn er Marte, jeg er norsklærer og i år skal vi jobbe med:" - Ja, faktisk ble det sånn. Rett på sak, som min fornavnsøster Svenkerud, var det "ittno knussel".
Jeg har en 2. klasse studiespesialiserende, en 1. klasse musikk og dans og en 2.klasse media og kommunikasjon. Festlige gjenger med hvert sitt særpreg, hver sin stemning, hver sine innfallsvinkler og hver sine interesser.
2.klasse st  har startet med et gruppearbeid fordi klassen er satt sammen på ny og mange har vært på utveksling. De jobber sammen om en presentasjon av et emne fra middelalderen. Dette fallt elegant sammen med at de skal på byvandring, besøk i Erkebispegården og omvisning i nasjonalhelligdommen her i Trondheim på aktvitetsdagen midt i middelalderplanen i norsk.
2.klasse mk har starte med filmanmeldelser og etterhvert filmanalyse. Vi starter på hjemmebane, får i gang skrivelysten, kommer i siget, og fortsetter videre inn i norksfagets gjemmer.
1.klasse har begynt med sjangerlære, og utradisjonelt nok, gir jeg dramatikken mye oppmerksomhet. Både i dans, drama, norsk og engelsk er vi innom emnet nå i begynnelsen. Elevene jobber med dramasjangre, teaterpolitikk og norsk dramatikk. Målet er å skape en helhet, lette byrden ved å konsentrere temaet, bli bedre kjent og ristes godt sammen i begynnelsen - og starte motiverende. - Ikke overraskende er det også planer om en teatertur for å se Romeo og Julie på Trøndelag Teater.

Pangstart!

 Nervøsiteten er til å ta og føle på ved starten av et nytt skoleår. - Ja, jeg klinker til med en floskel. Selvfølglig er elevene nervøse når de begynner på et nytt skoleår med nye lærere. Ikke minst førsteklassingene på videregående. Stakkars.

 De går med hodet på skakke og hendene pent ned langs siden av kroppen og håper, håper, håper at de ikke går seg vil, snubler, får hosteanfall mens læreren er i gang med å gi beskjeder, mister noe, sier noe de ikke skulle ha sagt osv.

 Ja, jeg klarer å leve meg inn i det. Jeg ser dem jo i gangene. - De er akkurat som meg. Jeg er førsteklassing i år. Kanskje den mest nervøse av dem alle, for jeg KAN ikke drite meg ut. Jeg har ikke slingringsmonn, jeg skal nemlig ta klasseledelse. - Det er ikke bare-bare når du har mest lyst til å sitte under kateteret.