Pangstart!

 Nervøsiteten er til å ta og føle på ved starten av et nytt skoleår. - Ja, jeg klinker til med en floskel. Selvfølglig er elevene nervøse når de begynner på et nytt skoleår med nye lærere. Ikke minst førsteklassingene på videregående. Stakkars.

 De går med hodet på skakke og hendene pent ned langs siden av kroppen og håper, håper, håper at de ikke går seg vil, snubler, får hosteanfall mens læreren er i gang med å gi beskjeder, mister noe, sier noe de ikke skulle ha sagt osv.

 Ja, jeg klarer å leve meg inn i det. Jeg ser dem jo i gangene. - De er akkurat som meg. Jeg er førsteklassing i år. Kanskje den mest nervøse av dem alle, for jeg KAN ikke drite meg ut. Jeg har ikke slingringsmonn, jeg skal nemlig ta klasseledelse. - Det er ikke bare-bare når du har mest lyst til å sitte under kateteret.

Restart!

Da var det endelig duket for nytt skoleår. Det var slett ikke noen selvfølge dette skoleåret, da jeg plutselig ble overtallig både her og der. Men sånn er det visst å jobbe seg inn i skolen. - Man skal merke det på kroppen.
Nå er spenningen over jeg har fått flott jobb på en skole som virker kjempefin. Det er bare å brette opp ermene og gå i gang! Etter tre dager på jobb, har jeg hilst på vanvitttig mange mennesker, noen husker jeg navnene på, andre på jeg kanskje spørre en gang til og skaffe meg bedre oversikt over. Men felles er at alle virker veldig hyggelige og oppegående.
Det ser ut til å bli et andreledes skoleår for min del. Jeg har jobb hele året, kortere vei og tusen nye systemer å sette meg inn i.
Dessuten får jeg være kontaktlærer! Jeg gleder meg veldig til å få den kontakten med en gruppe elever. Det er jo ikke til å komme forbi at også for oss lærer er det godt å ha et sted å høre hjemme.
Det ser dessuten til å være noen spennende samarbeid i emminga.
Summa summarum er det en stor tommel opp i forkant av dette skoleåret.

Troll i ord...

Jeg synes man skal banke i bordet om man er redd for at ting man snakker om skal settes ut i livet. Da jeg skrev litt om meg selv i denne bloggen glemte jeg å banke i bordet: "med alt for mange baller i lufta", var ment halvalvorlig, nærmest kokett, da jeg skrev det. Som en liten forhåndsunnskyldning for at ting går for fort, eller for tregt noen ganger.

Trollene, derimot, leser visst bloggen og gikk rett i ordene som de sendte i nakken på meg. Nakken min har gitt etter for presset og klarer kanskje hundre ord om dagen på sterke medisiner. Da klarer ikke hodet noe særlig - innhyllet i tåke.
Vel, her i min sykemeldte rus av smertestillende går jeg tur. Det nytter ikke å sitte stille. PÅ tur hører jeg Knausgårds "Min Kamp" på Mp3 og tenker på 17.mai og Ivar Aasen. Jeg koser meg med "Millom bakkar og berg", og den fantastiske 1901-normalen, som slett ikke føles arkaisk, men helt på sin plass mens jeg speider utover Trondheimsfjorden.

Millom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender
det var ingen, som der hadde bygt.
"Lat oss rydja og bygja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt".

Han såg ut på det bårutte havet;
der var ruskutt å leggja ut på;
men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den vilde han sjå.

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

Til tross for snøen som faller ute, merker vi at mai har ankommet. Selv om den første fridagen ble spist av en lørdag, merkes stemningen. Det er russehumør, og russløyer og eksamnsforberedelser. Årets svartruss har fått tema "Fordommer" på heldagsprøven og jeg håper på mange gode svar når dagen er over.
Personlig bruker jeg mest tid på å få tid til å lese til kunnskapsprøven og er egentlig kjempestresset over det.

Vårsøg... eller sig?

Våren har meldt sin ankomst i hagen min, i byen min og i nesa mi. Elevene ser også ut til å ha merket dens ankomst og det er mer enn et anstrøk av vårslapphet å spore i norsktimene. Ikke så rart kanskje, for sola banker på ruta og spør om vi vil komme ut en tur og russedressene ligger pulserende røde og rockesorte i skapene hjemme og venter på  strykemerker, ølflekker og opplevelser vi ikke trenger å ta for oss i skrift.
Vi har spart mindre teoritunge emner til rett før eksamen for Vg2. De har fått en gjennomgang av fotografiet og dets egenskaper som en avslutning på sammensatte tekster. Vi skal snart i gang med eksamensforberedelse - og en heldagsprøve, selvfølgelig.

Med Vg1, har jeg modernisert POS en smule denne uka. Istedefor alle innleveringene, som er vanskelige å følge opp og som genererer en del hjemmearbeid for elevene, har vi tatt første del av prosessen som gruppearbeid. Jeg delte klassen opp i grupper på tre, ga dem en liste med fem dikt og ba hver gruppe velge seg et av dem. Jeg hadde valgt ut forskjellige epoker i littearturhistorien. Gruppene skulle så anvende et analyseskjema og prøve å komme seg under overflaten på diktet. Dette fikk de førtifem minutter på. Den neste timen skulle de bruke litt tid på å planlegge en fremføring av det de hadde kommet fram til. Det holdt med fem minutter da de hele tiden visste at produktet skulle bli en minifremføring. Da de var ferdige med å fremføre og hadde fått en målevaluering på det de hadde presentert, oppsummerte vi sammen og gikk gjennom de diktene som hadde vist seg mest utilgjengelige sammen. Vi brukte omtrent 15 minutter på dette.

Nå hadde hver gruppe en disposisjon klar for å skrive et utkast til en diktanalyse til neste time om en uke. Uken etter igjen,skal ferdig produkt leveres inn.

Uka før påske...

...gikk veldig fort. Skrekken er at tiden fram til sommeren skal gå like fort. Jeg merker at jeg ikke er klar for å sende 2.klassingene mine til eksamen ennå. Jeg holdt til og med en moralpreken for dem om å ta det med ro i russetiden. "Russetiden blir bare nedtur uansett", sa jeg, "sånn er det med alle dager man har store forventninger til. Det blir en stor nyttårsaftenskuffelse", sa jeg, "Ingen har vel noengang fått oppfylt forventingene til nyttårsaften!" Jeg rakk akkurat å bli bekymret for om jeg var blitt gammel og kjedelig (noen det nok er overhengende fare for) og at jeg hadde tatt glansen av russetiden, før de reiste seg å skålte (i vann) for femte gang den timen sånn at de kunne få sin første russeknute.
Resten av uke har gått med til sprengretting av noveller og eventyr, til å lage gode repetisjonsopplegg for 2.klasse og å ta igjen timer fra forrige ukes fravær med de minoritetsspråklige. Jeg synes ikke jeg har hatt noen spesielt vellykede eller mislykkede opplegg, men jeg tror derimot dette har vært en museskrittuke - på vei mot nye høyder etter påsken.

Samling på FPPU.

Uke 11 fylles i all hovedsak av samling på FPPU. Jeg føler meg personlig litt på hæla i forhold til studier, men følelsen er verken avskrekkende eller panikkskapende - føreløpig. I sedvanlig stil, forteller jeg meg selv at dette går bra og kaster meg etter alle bein som kommer i min retning, suger til meg alt jeg kan lære og laster ombord motivasjonsballast til egenstudier.
Jeg gleder meg til å sette i gang med stasjonsundervisning etter påske.